🌸 Relasjoner er the name of the game

🌸 Nytt fra VOXT

🌸 Hvordan kan vi forstå relasjonsøkonomi

🌸 Fra budskap til dialog

🌸 Digitalt paradoks

🌸 Café påfyll: Når mandat ikke er nok

🌸 Røysumtunet: Relasjonskompetanse starter der tallene slutter

De ansatte besitter innsikten, og nå er øyeblikket her for å invitere til dialog.

VOXT er utviklet for å gjøre individuell erfaring om til kollektiv visdom, der hver stemme bidrar til at organisasjonen lærer og vokser sammen.

Kjære VOXT-bruker. Velkommen til månedens nyhetsbrev!

Eva og Harald

Relasjoner er the name of the game

Næringslivet har gjennomgått flere konkurranseskifter de siste femti årene. På 1970-tallet vant den sterkeste merkevaren, på 1990-tallet ble kombinasjonen av produkt og tjeneste avgjørende, og mange vil si at IBM er et klassisk eksempel på et selskap som leste skiftet tidlig og redefinerte seg selv i tide. På 2000-tallet satte nye digitale aktører kunden i sentrum og endret spillereglene for en hel rekke bransjer.

Hva nå? Vi er godt inne i et nytt skifte, med nye regler, og selskaper som eier relasjonen med kunden kaprer en stor del av den økonomiske verdien. Data er drivstoffet, men relasjonen er selve verdien. Netflix viser hva det betyr i praksis: de konkurrerer ikke primært på innhold, men på innsikt, og de vet hva du vil se før du vet det selv.

Det er relasjonsøkonomi i praksis. Relasjonsøkonomi beskriver omgivelsene vi opererer i og spillereglene som endrer seg. Relasjonskompetanse kan være svaret, altså det organisasjoner og mennesker må bygge for å lykkes i en slik økonomi.

Nytt fra VOXT

Nyheter om VOXT metoden og løsningen.

☀️ Nye stemmer i rommet: Oversettelse og skrivehjelp åpner samtalen for flere

Hvordan skal vi forstå relasjonsøkonomi; og relasjonskompetanse?

Evert Gummesson og Christian Grönroos utviklet på 1990-tallet relationship marketing, der relasjoner mellom mennesker og organisasjoner ble selve kilden til verdiskaping. Don Peppers og Martha Rogers bidro på sin side med en like viktig innsikt i The One to One Future: Massemarkedsføring vil erstattes av individuelle relasjoner drevet av data og dialog. Den som kjenner kunden best, vinner. Philip Kotler bygget videre på dette i Marketing 4.0, der han viser hvordan verdiskaping gradvis flytter seg fra produkt til relasjon til formål.
 

Men relasjonsøkonomien kan også ha en skyggeside. Shoshana Zuboff advarer i The Age of Surveillance Capitalism om hva som skjer når relasjonsdata ikke brukes til å bygge tillit, men til å utnytte atferd. Relasjonen kan være et tillitsbyggende verktøy, men samtidig også et maktmiddel. Hvilken den blir, avhenger av hvem som bygger den og hvorfor.
 

Det er derfor relasjonskompetanse er så mye mer enn teknologi og data. Det er bevisste valg om hvem vi bygger relasjoner for, og hvorfor. Organisasjoner som svarer ærlig på de spørsmålene, bygger over tid den typen tillit som ikke kan kjøpes eller automatiseres. 

Det samme skiftet skjer innad

Relasjonsøkonomien krever ikke bare en ny strategi utad. Den krever et nytt tankesett innad. De organisasjonene som vinner på relasjoner med kunden, har gjerne lært noe viktig først: hvordan de snakker med hverandre.

Fra budskap til dialog

«Vi må bli mer innovative! Vi ønsker å være en bærekraftig organisasjon!» Slik innleder Lise Hannevig og Marjorie Parker boken sin Dialog. Kanskje vi kjenner oss igjen, de fleste av oss?

Men hva skjer oftest etterpå? Ingenting. Eller kanskje nedsettes komiteer og arbeidsgrupper som skal komme opp med tiltak, som så kollapser fordi ingen egentlig vet hva «mer innovativ» eller «mer bærekraftig» betyr i akkurat sin organisasjon. Den felles plattformen mangler.

Hannevig og Parker peker på en vei ut: gjør budskap og påstander om til spørsmål. Spørsmål skaper dialog. Dialog skaper felles forståelse og eierskap. Peter Senge har i The Fifth Discipline vist hvordan organisasjoner som mestrer kollektiv læring konsekvent overgår dem som ikke gjør det, og William Isaacs utdyper i Dialogue hvordan ekte dialog ikke handler om å bli enige, men om å tenke sammen. Det høres enkelt ut, men krever et reelt skifte i tankesett. Fra å fremstå kompetent til å tørre å være usikker. Fra å forsvare egne synspunkter til å oppdage nye perspektiver. Fra å overbevise til å stille spørsmål med ekte nysgjerrighet.

Organisasjoner som mestrer dette bygger noe mer enn gode beslutninger. Vi ser at de bygger det vi kan forstå som relasjonskompetanse, som en forutsetning for å lykkes utad.
 

Det er her VOXT kommer inn. VOXT gjør folks erfaring og kunnskap om til kollektiv forståelse og felles ansvar, og gir organisasjoner et praktisk verktøy for å leve dialogen, ikke bare snakke om den. Det grunnleggende er også det mest krevende å ivareta når teknologien akselererer. For hvem former egentlig de digitale relasjonene vi bygger, og på hvilke premisser?

ODA: Digitalt paradoks

Oda Krogh ble født på midten av 1800-tallet. Kunstner, og vi liker å tenke at hun var en av dem som torde å stille spørsmål som ikke hadde enkle svar. ODA-nettverket er kalt opp etter henne, og det er ikke tilfeldig. På deres inspirasjonsdag om digitale paradokser var kanskje dette det viktigste spørsmålet:

«If we can build almost anything, how do we decide what to build and for whom?»

Elisabeth Austad Asser, en av foredragsholderne, koblet seg på med denne: hva er det algoritmene egentlig optimaliserer for? Hun skilte mellom det vi liker og det vi verdisetter, og pekte på at det ikke er det samme. Det er sjelden det samme. I relasjonsøkonomien er dette ikke et filosofisk spørsmål. Det er et strategisk et. De organisasjonene som ikke har et bevisst svar, bygger relasjoner på andres premisser.

Digitale paradokser lar seg ikke løse. De må håndteres og navigeres klokt. Kunstig intelligens fremstilles som objektiv, og er samtidig bygd på strukturelle skjevheter. Digitalisering skal bidra til det grønne skiftet, og forbruker samtidig enorme ressurser. Jo mer vi forsøker å fjerne usikkerhet, jo flere nye ukjente skaper vi.

Det afrikanske begrepet Ubuntu, jeg er fordi vi er, peker på noe viktig her. Desmond Tutu har vist i No Future Without Forgiveness hvordan fellesskap og gjensidig ansvar ikke er myke verdier, men grunnleggende forutsetninger for bærekraftige løsninger. Ansvar for teknologi kan ikke outsources til markedet eller til andre. Det ligger hos dem som bygger, og hos dem som velger hva som skal bygges.

Daniel Kahneman påpeker i Thinking, Fast and Slow at vi konsekvent forveksler det vi liker i øyeblikket med det vi faktisk verdisetter over tid. Det er et ubehagelig poeng for enhver som bygger digitale tjenester. For hvem optimaliserer vi egentlig for?

Organisasjoner som tar spørsmålet på alvor bygger noe annet enn klikk og konverteringer. De bygger tillit. Og tillit er det råmaterialet relasjoner er laget av, enten det er med kunder, ansatte eller samfunnet rundt seg. Det svaret finner man sjelden alene. Det kommer gjennom dialog og ekte involvering.

Hva skjer i VOXT-universet

Vi er så imponerte over alt det flotte folk får til med VOXT. Her kan du lese om noen av hva våre partnere og kunder bruker VOXT til.

☀️ Café Påfyll i mai

☀️ Røysumtunet: Relasjonskompetanse starter der tallene slutter

Café Påfyll i mai:

Når mandatet ikke er nok

Det er noe med rommet rett etter Café Påfyll. Når folk pakker sammen og praten fortsetter i gangene. Det er da vi kjenner på om vi traff med tema eller ikke. 

Erlend Dehlin, professor ved NTNU, snakket om noe de fleste kjenner, men som få vil vedkjenne seg: hva skjer egentlig når du skal lede og rommet ikke har bedt om deg? Mandatet finnes på papiret, men forbindelsen mangler. Tilliten er rett og slett ikke der. Og når garderoben er borte, strekker ikke titlene lenger til.

Det er et av relasjonsøkonomiens mest krevende paradokser. Vi investerer i strategi, struktur og verktøy, men glemmer at ingen av delene virker uten den grunnleggende relasjonen mellom mennesker. Dehlin beskriver gjenkjennelige reaksjonsmønstre når forbindelsen mangler: noen trekker seg unna, andre forsvarer seg, noen drar på med posisjon eller gjemmer seg bak verktøykassa. Alle er forsøk på å løse et relasjonsproblem med alt annet enn relasjon.

Det mest overraskende innspillet kom fra tre jenter på 8. trinn som var på jobbskyggedag. De observerte, lyttet og skrev ned sine tanker underveis. På spørsmål om de kjente igjen noe av det vi snakket om, svarte de ja uten å nøle. Ett av trilemmaene skapte særlig interesse, og de kommenterte at det ikke er lurt å late som problemet ikke finnes, for da bare vokser det. Og varianten «æ stille bare spørsmålet æ» kjente de igjen fra skolehverdagen: «Ikke for å være slem, men...». Altså ikke så forskjellig fra møterommet.

Relasjonskompetanse læres ikke i et kurs. Den bygges i møter mellom mennesker, over tid, gjennom de spørsmålene vi tør å stille og de vi velger å unngå. At tre 8.klassinger så dette like klart som resten i lokalet, sier kanskje noe om hvor grunnleggende det egentlig er.

Røysumtunet:

Relasjonskompetanse starter der tallene slutter

Siri har vært leder ved Røysumtunet i halvannet år. Tilsynelatende fungerte alt bra i avdelingen, og arbeidsmiljøundersøkelsen viste gode tall. Men hun kjente at noe lå og ulmet, uten at hun helt greide å få tak i hva det var.
 

I personalmøtene var det ingen som ville si noe når hun spurte. I én til én-samtalene kom det litt frem. Men ikke nok, og ikke til alle.

Det hun opplevde er gjenkjennelig for mange ledere: gapet mellom det målte og det opplevde. Mellom tallene i undersøkelsen og stemningen i rommet. Peppers og Rogers påpekte allerede på 1990-tallet at den som kjenner sine mennesker best, vinner. Men å kjenne sine mennesker krever at de tør å si det de egentlig tenker. Det krever psykologisk trygghet, og det krever relasjoner der ærlighet er mulig

Siri kjørte en VOXT-økt på arbeidsmiljø med et inngangsspørsmål: Hva er det som er utfordrende i vårt arbeidsmiljø som dere tenker vi må ta tak i? Ansatte måtte tenke selv, skrive selv og formulere løsninger selv. Å skrive det du mener når ingen kan ta deg på det, senker terskelen for ærlighet. Kahneman ville kanskje kjent seg igjen: vi sier det vi tror forventes av oss, ikke alltid det vi egentlig mener. Når den forventningen forsvinner, kommer de ekte tankene frem.

Baksnakking kom opp som topp tre. Noe mange hadde kjent på, men sittet alene med. For ingen vil jo rekke opp hånda og si: “Hei, jeg er sårbar”. Men når det først kom opp, oppdaget de at de ikke var alene. De fikk hull på ballongen. De ansatte torde å være sårbare og prate om det sammen. Det er dialogen Hannevig og Parker beskriver, den som oppstår når budskap erstattes av ekte spørsmål og forsvar erstattes av nysgjerrighet.

Fjorten dager etter VOXT-økten var arbeidsmiljøet snudd. De ansatte tok eierskap til hvordan de ønsker å ha det. De ble kollektivt enige om kjøreregler. De står nå sterkere som et lag. Tør å inkludere, komme med egne innspill og si hva de tåler. Ubuntu i praksis, jeg er fordi vi er.

Siri kan nå bruke mer tid på ledelse, forteller hun. De ansatte har tatt et stort ansvar for sin egen arbeidshverdag. Alle drar lasset sammen.

Dette er relasjonskompetanse i praksis. Og det er akkurat den typen historier vi tar med oss inn i sommeren, med tro på at gode relasjoner, ekte dialog og bevisste valg gjør en forskjell.

🌼 God sommer!